Berlin Marathon 2014 - Løp som en mann!

Revet mellom høflighet og planlagt løpsstrategi forsøkte jeg et par ganger å ymte frempå til Gerard fra Nederland at vi kanskje skulle roe ned tempoet en smule, men enten så hørte han ikke hva jeg sa, eller så lot han som han ikke hørte. Da jeg omsider bestemte meg for å gire ned til en tryggere hastighet brøt en ny og ukjent stemme i hodet inn: Ahrgh, ikke vær sånn en pingle! Ta en sjanse!

Mildt sagt overrasket over ny og aggressiv løpsstrategi, tok den mer forsiktige (og hittil dominerende) stemmen en kjapp gjennomgang av argumentene for å faktisk gå for real pers; Jo, beina kjentes gode. Det fløt godt med deilig fartsfølelse og tilsynelatende god kontroll. Perfekte løpsforhold, og ferske løpsresultater som indikerer at formen er bedre enn noen gang tidligere. Det kan gå. Og ærlig talt; skal du noen gang fikse Chewbaccamålene må du jo faktisk prøve.

Løp som en mann, for pokker!
Løpegodis. Løpsstrategi og næringsinntak henger sammen. Fra drikke-
stasjonene forsyner jeg meg kun med vann. Næringen består av nøye testede
produkter. I Berlin ble det muligens oppdaget en manglende komponent...

Den opprinnelige løpsstrategien ble klar kvelden før løpet (Then we (try to) take Berlin):

"Strategien er å legge ut i tempo for 3:30 (5:00-ish) og så - gitt at det finnes krefter igjen - øke tempoet fra ca 30 kilometer (4:45-ish). Er det dagen for det vil jeg da fint komme under 3.28:40. Om jeg virkelig har blitt en bedre løper i det siste, så vil det være mulighet for å kapre enda litt mer."

Jeg tenkte nok å starte i litt raskere fart enn enn jeg skrev (4:55-ish), men ellers var dette fremdeles planen for gjennomføring da gjengen med Springtime-deltakere ankom startområdet søndag morgen. Og for en morgen det var! Rett over ti grader, nydelig morgensol fra klar blå himmel og komplett vindstille. Optimale forhold!
Optimale forhold = God stemning. Tommy, Luis og Erik er klare!

En av de mange tingene som er så bra med å løpe i Berlin, er at man ikke behøver å være i startområdet så lenge før start. Noe tid må man naturligvis beregne for å finne frem til rett startgruppe, men området ligger svært sentralt i byen og alt er så godt organisert og tydelig forklart. 
Spente løpere før start. I bakgrunnen skimtes Brandenburger Tor som vi noen
timer senere (forhåpentligvis) skal løpe igjennom rett før mål.

Starten går på den brede paradegaten Strasse des 17. juni som skjærer tvers gjennom Tiergarten i forlengningen av Unter den Linden. Foran oss blinker det inspirerende i gulldrakten til den mektige og høyreiste Siegesseule. Bak oss troner den stolte Brandenburger Tor, den historiske portalen som vi alle skal passere igjennom bare noen hundre meter før mål. Gitt at vi klarer dagens oppgave...
Ready to run!

Ett år har gått siden persen på 3:28:40 ble satt her i Berlin. Dagen før fjorårets lykkelige løp kjøpte jeg meg skoene som tok meg dit. Sammen har vi løpt rundt hundre mil, og denne dagen er skoene med i sitt fjerde og siste maratonløp. Det virker som en passende avslutning. Sirkelen blir sluttet. Håper bare de holder helt inn.
Ett år og 100 mil gamle tar mine gode følgesvenner, Adidas Energy Boost, 
sin siste reise...

Definitivt klare for de evige tartanbaner. 

Det er først mens vi venter på startsskuddet at jeg faktisk føler noe. Frem til nå har det bekymret meg at det ikke har vært noe spenning eller nerver å spore i meg for dette fantastiske løpet. Nå kommer det. Lettet konstaterer jeg at lysten på pers ikke bare er tilstede, den er veldig sterk!

Så er nedtellingen i gang. ...drei, zwei, eins... En stor klase gule ballonger slippes fri og glir i sakte film opp mot den klarblå himmelen til jubelen fra over 40.000 adrenalinrusede løpere. Sakte subbing fremover mot startportalen. Noen meter før vi når frem jogger vi lett, og når startmatten krysses piper Garmin bekreftende til trykket på startknappen. Vi er i gang!
Årets Berlin Marathon er i gang!

Vi er flere Springtime-reisende som har planer om å løpe rundt eller under 3.30 og i starten har vi nogenlunde kontroll på hverandre. Tempoet kontrolleres hyppig på klokken. Selv om det er mye folk er farten omtrent der den skal. Det blir en del slalomløping, men det som opptar meg mest utover å følge med på klokken er å sørge for at skjørtet holder seg på plass. Det er godt testet for løping, også lengre turer, men aldri tidligere med så mye Nugatti, Snickers og Chomps i lommene. Det kunne tydeligvis vært en størrelse mindre, for de første tre-fire kilometerne må jeg rett og slett holde på, og stadig heise opp, skjørtet. Det stresser meg ikke. Jeg hadde det på samme måte med tightsen jeg løp med i fjor. Så fort svetten bryter går det fint. I grunn bare komisk.

Etter ti kilometer kjenner jeg høyrebeinet varsle at det ikke har vært helt topp i det siste. Langt i fra vondt, men nok kjenning til at bekymringen for at det skal kunne ødelegge dukker opp. Det får meg til å forsøke å roe tempoet litt ned. Rundt meg er det nå tre-fire kjente. Robert fra Sverige ser ut til å dra ifra. Gro som jeg møtte i New York i fjor ligger rett foran, og på siden løper Tommy som jeg ble kjent med på vårens reise til Runner"s World Training Campen i Portugal. Vi har samme strategi og utveksler jevnlig noen tanker rundt at vi faktisk holder et litt høyere tempo enn det som var planen. Stadig står det 4:40 og 4:45 på klokken, i steden for 4:55.

Så dukker Gerard opp. En 62 år gammel programmerer fra Nederland. Han løper sin femtende maraton etter å ha gått ned over 100 kilo, og i dag er planen å løpe på rett under 3:25. Sprekt og selvsikkert flyr han avgårde i tempoet som egentlig er litt for raskt. Jeg har bekreftet at også jeg drømmer om sub 3:25, og han er hyggelig så vi fortsetter i samme litt-for-høye-fart, prater i vei og henter vann til hverandre fra drikkestasjonene. Et par ganger forsøker jeg å hinte om at vi kanskje burde holde litt tilbake og heller satse på å ha krefter til å øke farten mot slutten. Gerard er imidlertid "on a mission". Han skal under 3:25 og holder den farten han må for å fikse det.
Skravlings med Gerard fra Nederland. Tommy (til venstre) sakket heller
ikke av selv om det gikk fortere enn planlagt.

Tommy er rett i nærheten og bekrefter at det egentlig går litt for fort. Samtidig kjenner vi begge at vi har kontroll. Pusten går greit. Beina føles gode. Derfor blir det ikke til at jeg slipper Gerard. Jeg har ikke lyst til å løpe forsiktig og smart som en jente. Jeg vil jo ha pers! Som Gerard fra Nederland er jeg villig til gutse for sub 3:25, vel vitende om den overhengende risikoen for å løpe kjepprett inn i veggen med vidåpne øyne. Jeg vil løpe som en mann! Så da gjør jeg det.

Halvmaraton passeres på 1:42:30. Jeg må faktisk kontrollregne et par ganger før jeg konkluderer med at, jo, om jeg bare gjør det samme en gang til så går det akkurat. Tanken på å fortsette i samme tempo dobbelt så langt, skremmer meg overhodet ikke. Alt fungerer. Selvsikkert fantaserer jeg om negativ splitt.

Rett før 25 kilometer forteller Gerard at han alltid pleier å få sin første tunge periode ved 25 kilometer. Ting kan tyde på at det slo til igjen i Berlin, for etter dette ser jeg ham ikke mer. Selv fortsetter jeg ufortrødent, og kan konstatere at både kropp og hode fortsatt fungerer slik det skal.

Følelsen av fart og kontroll er berusende. Denne gangen begynte jeg å putte i meg energi første gang ved syv kilometer i stedet for ti, og fyller på ca hver femte. Fra drikkestasjonene tar jeg bare vann. Et par slurker fra ca hver andre eller tredje stasjon (det er mange av dem). Ellers benytter jeg drikkestasjonene som en mulighet til å passere mengder av andre løpere. Tommy er fremdeles med, og Gro ser jeg av og til.

Berlin byr på et helt utrolig publikum og rytmer og musikk følger oss hele veien. Kilometerne suser unna og det hele går som en drøm. Jeg begynner for alvor å tro på suksess, og gleder meg til å ligge i gresset foran Riksdagsbygningen med en stor plastkopp Erdingers øl (alkoholfreies naturligvis). Så lenge jeg ikke begynner å gå blir det klar pers!

Så er det dags for å betale prisen! I Berlin begynte min maraton ved 37- 38 kilometer. Distansen hadde tært på mot, vilje og kraft, og da en annen nordmann begynte å snakke med meg, og jeg - etter bare noen få setninger tilbake - kjente at jeg nesten ikke fikk puste, ble jeg bekymret. Nesten redd. Jeg kunne ikke prate. Jeg kunne ikke engang si at jeg ikke klarte å prate. Gled bare til siden for å slippe videre dialog. Håper at jeg ikke virket uhøflig.

Ved 39 kilometer er lysten til å gå nesten uimotståelig. Såpass rutinert er jeg heldigvis i min femtende maraton at jeg vet at det er en kortvarig og bitter lykke. "Høyt og lett. Bruk armene. Fokusér på lykkefølelsen foran Riksdagsbygningen. Fire kilometer er ikke langt. Pust. Kom igjen. Bare femten minutter til. Høyre, venstre, høyre venstre. Opp og frem. Lett og fint. Bruk armene. Fortsett. Snart der.  Unter den Linden snart. Pust helt ned i lungene. Det er dette som ER maraton. Du kommer til å hate deg selv om du stopper nå. Fortsett. Fortsett!!"

Fire kilometer er faktisk VELDIG langt når du snakker sånn med deg selv hele veien!

På merkelig vis gikk det fremover. I ettertid ser jeg at tempoet ikke gikk så mye ned heller. Endelig på Unter den Linden. Ansiktet er nær ved å vrenges i et hulk, men jeg orker ikke engang det. Endelig gjennom Brandenburger Tor. Fy F! så langt det er ned til målstreken.

Og så er det over.

Instinktivt stopper jeg klokken, men jeg klarer ikke å se hva det står. Er rimelig sikker på at det er under 3:25, men som så ofte før blir øynene ekstremt lyssensitive rett etter maratonmålgang. Jeg ser knapt noenting. I tillegg får jeg tilbake pusteproblemene og må lene meg fremover. En funksjonær spør om det går bra. Jeg bare vinker bekreftende, og forsøker å late som det gjør det. Subber litt videre mens jeg kjenner funksjonærens blikk i nakken.

Medaljen. Tar ikke imot med hendene, lener meg bare lett frem for å få den lagt rundt halsen. Gratulasjoner og glade ansikter. Slitne løpere. Så møter jeg Tommy. Og Gro. Glade klemmer. Vi klarte det! Men med praten kommer pusteproblemene tilbake og synet er fremdeles ikke på plass. På instruksjon fra Gro og Tommy halvveis setter og legger jeg meg ned, mens Gro henter vann som jeg kyler innpå. Litt bekymret, men aller mest så sjukt lykkelige.
To nypersede maratonløpere! Det er mulig jeg slo Gro med noen skarve
sekunder denne dagen, men hun hadde definitivt mer krefter igjen enn meg.
Foto: Like lykkelig og like nyperset - og enda litt raskere - Tommy

På veien mot "lykken på plenen foran riksdagsbygningen", den stunden som holdt meg gående de siste kilometerne, møter vi flere kjente. Og snart er vi en gjeng som sitter der i den strålende solen, med hver vår Erdinger - og bare nyter.
Endelig på plenen foran riksdagsbygningen! Her med Kim og Vidar som begge
leverte imponerende løp.

Ny pers på 3:23:54 og atter et perseløp med negativ splitt. Nå skal det legges en plan for videre kapring av minutter, og så må jeg finne ut hva det er som forårsaker syns- og pusteproblemene. Én teori er saltmangel, så neste gang skal jeg i alle fall ha med en salttablett.
Sub 3:25. For første gang gadd jeg stå i kø for å få frest inn tiden min. 

Persen er én ting. Det som gjør meg aller mest happy med løpet i Berlin er at jeg turte å satse, og at jeg ikke ga opp da satsingen kostet så dyrt på slutten.
Atter en suksess i Berlin. Kan ikke annet enn å elske denne byen.

Gerard så jeg for øvrig aldri igjen, men han kom inn på 3:27:12 og ble nummer 24 i sin aldersklasse. Jeg håper han hadde et fint løp selv om det ikke holdt helt inn.

Enda en gang har virkeligheten overgått forventningene. Det ble atter et løpseventyr av en helg, og i tillegg til deilig ny pers og trivelige gjensyn med venner og kjente, har helgen gitt mange nye, hyggelige og morsomme bekjentskaper. Flere av dem treffer jeg snart igjen på løp og løpsreiser fremover; Hytteplanmila, New York, Tokyo, Paris. Så mye å glede seg til!

Three down, two to go. Høstens fjerde maraton blir i Chicago om knappe to uker.

Janicke
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.