Ribbemaraton 2014 - Et vintereventyr

"Én gang i livet..." sier mange. "Én gang i livet skal jeg løpe en maraton!" Og med det skal man ha mestret distansen og vite hva disse beryktede 42,2 kilometer virkelig dreier seg om. Litt sånn; "Har man gjort én så har man gjort dem alle". Det var min tanke opprinnelig også, men desto flere maraton jeg løper, desto tydeligere blir den enorme variasjonen - og hvor lite man egentlig vet.

Lørdag var det ekstra tydelig. Årets syvende maraton* ble Löplabbets Ribbemaraton. Et rimelig uformelt løp med personlig tidtaking (egen klokke) og uten løypemerking. Starten går fra Löplabbet-butikken på Sandvika, og målgang er Löplabbet-butikken på Ski Storsenter. Primus motor, Sandvika-sjef Geir Frykholm, oppfordrer til å løpe i flokk, å vente på, og hjelpe hverandre underveis. Her er det løpefellesskapet og løpegleden, ikke timer, minutter og sekunder, som har fokus. Allerede i grunntanken er dette med andre ord milevis unna de foregående seks maratonene, selv om distansen er den samme. Da er det artig at Löplabbets Ribbemaraton er Norges syvende største maratonløp (2013).
Kulde gir ikke grunn til DNS - Har tross alt vært ute en vinterdag før. 

Ytterligere påfallende ble kontrasten til de andre maratonløpene når gradestokken viste tolv blåfrosne grader denne morgene. Å trekke seg var aldri en vurdering, her var det bare å kle seg godt. Ullstillongs under vintertights, ulltrøye og fleecegenser under løpejakke og refleksvest, et par buffer samt lue, vanter og polvotter. Jeg følte meg som en stappa pølse. Forsåvidt et passende "tilbehør" til Ribbe... 

Et så annerledes løp - en kosemaraton, for å bruke et ord som veldig nylig kom til i min ordbok - krever heller ikke store forberedelser. I stedet for å trappe ned har de siste ukene vært preget av rekordmange kilometer. Mange rolige, men også en god del i høyere tempo, i tråd med perseprogrammet (håper jeg) mot Tokyo Marathon i februar. Det hadde sikkert vært lurt å holdt igjen litt også til Ribbemaraton, men det bekymret meg ikke. 
God stemning - SkiLøperne Knut, Mette og Stig...
...og Mona, samt Mossjonistene Stian og Roger på toget
fra Ski mot Oslo og Sandvika. Bare for å løpe tilbake. 

Halv ni satt vi komfortabelt på toget som skulle ta oss fra Ski til Oslo S, hvor vi så skulle bytte tog for å komme oss helt frem til Sandvika. Bare så vi kunne løpe tilbake igjen. Smart. 

I år som i fjor var butikken til Geir proppfull av skravlende og klesjusterende løpere. Buffer, luer, refleksvester og vanter. Det er mange plagg som skal sitte rett. Etter å ha blitt registrert ved inngang til butikken var det bare å menge seg og skravle med alle kjente. En av Ribbemaratons beste deler er nettopp dette; skravlingen før og etter selve løpingen. Ja, og så de hjemmebakte bollene til Hanne på Löplabbet i Ski da. 
SkiLøper Bjørn Einar, til venstre, skulle egentlig ha maratondebutert denne dagen, 
men en skade satte en stopper for det. I stedet stilte han som hjelpemann og fotograf.
Sterkt gjort å bite i seg egen skuffelse og stille opp for de som kunne begi seg ut på turen!
SkiLøperne var godt representert, blant annet ved Gunnar (midten) og Mihai (til venstre).
Med hvit lue i front er Vera Nystad som i Ski mottok Kondisheder for å ha løpt (over) 100 maraton.
Foto: Petter Vabog

Det er herlig uformelt og avslappet når løperne kort tid før klokken slår ti stiller opp utenfor butikken. Geir forklarer litt om løypa og oppfordrer til samhold og hygge underveis, før han teller ned og den reflekskledde gjengen - rundt 120 løpere - legger i vei. 

Jeg hadde ikke noe bestemt mål for dagen, ut over å ha det hyggelig, så tempoet ble det som føltes passe. Men om det var et ubevisst konkurranseinstinkt eller hva; det tok ikke lang tid før jeg var en del av tetgruppen. Hytteplanmilas Tommy, var helt i front, og ettersom jeg ikke engang hadde kikket på løypekartet, la jeg min lit til at han visste hvor vi skulle. I den grad faktisk, at jeg var i ferd med å følge etter da han skar over veien, til grøftekanten, for å slå lens. 
Ett reflekskledt tog, på vei fra Sandvika til Ski, denne iskalde 
lørdagen i romjulen. Foto: Bjørn Einar Larsen

Det var opplagt flere enn meg som ikke hadde sjekket løypekartet, for etter bare et par, tre kilometer var vi en nokså stor gjeng som fikk oss en ekstra sløyfe. Vi var innom et par blindveier, før vi kom tilbake på rett spor, og plutselig lå "tetgruppen" langt bak. Det var i grunn bare hyggelig, for da ble det mulighet for å hilse på og skravle med flere, mens vi avanserte i feltet.

Ved Oslo S ble en kvartett dannet. Flere ganger underveis, både før og etter, løpg jeg sammen med andre, men kvartetten ble kjernen som holdt sammen hele veien fra Oslo til Ski. Både Stig og jeg hadde fjorårets marerittaktige Ribbemaraton friskt i minne. I år kunne vi begge glede oss over finfin klaff med dagen. Maria har jeg hatt kontakt med på sosiale medier, men aldri møtt "live" tidligere. Hun har imponert med sin sterke historie og pågangsmot, så det var ekstra artig å løpe sammen med henne og Karianne.
Strålende - Både solskinn og supert løpefellesskap! Stig, Karianne, Maria og jeg 
hadde hyggelig  følge fra Oslo sentrum til Ski. I perioder var vi også flere, men
vi fire holdt sammen hele veien fra Oslo til Ski.

Det er ikke til å stikke under en stol at det er et stykke fra Sandvika til Ski. Spesielt når distansen skal tilbakelegges til fots. I godt løpeselskap ble veldig mange av de 42 kilometerne tilnærmet gratis. Vi både skravlet, tøyset og var tause i vårt fine, lille løpefellesskap. Det er rart hvordan kilometer for kilometer tikker unna, og den lave vintersolen bidro til at årets Ribbemaraton i større grad vil huskes som vakker enn kald. Enkelte områder merket vi mer til kulden enn andre steder, men alle hadde kledd seg godt, så det ble aldri noe problem.
Kaldt ja, men vel verdt det når det gir så vakkert vinterlys. 
Det ble en stemningsfull tur fra Sandvika til Ski! 
Stig, Karianne og Maria leder an foran Øystein.

På Langhus ble jeg plutselig sliten, pulsen steg, og jeg kunne nok egentlig ha tenkt meg å senke tempoet litt. Men gruppen hadde fått los på målgang, og sammen hadde vi satt mål om å komme inn på under fire timer. Det bare å bite tennene sammen og henge på. 

Rød løper og ballongportal! På Löplabbet i Ski vet de hvordan man skal ta imot maratonløpere. Kondis" redaktør Marianne serverte raust med Cola, og det bugnet av Löplabbet-Hannes hjemmebakte boller (for en jobb!). Og best av alt: stemningen. Glade løpere med rim i hår og skjegg som ankommer butikken under ballongportalen. Erfarne som debutanter. Slitne og skravlende.

Etter fjorårets vonde Ribbemaraton var det viktigste målet i år en god opplevelse. Check! At tiden i denne kosemaratonen endte på under fire timer er en real bonus. Det må bety at formen er god. 

Det er bare å takke alle som står bak, Geir og Hanne spesielt, deres hjelpere og fotografer som sørget for å forevige dagen, og ikke minst alle løpere - det gule reflekstoget, og mine tre hovedmedløpere - som var med og gjorde Ribbemaraton 2014 til den helt spesielle maratonopplevelsen det ble. Smått magisk faktisk.
A t-shirt to prove it - Godt fornøyd også med årets syvende og siste maraton.

Maratonåret 2014 er herved fullført. Neste kosemaraton blir Löplabbets PåskeHareMaraton i mars. Da skal det løpes motsatt vei, fra Ski til Sandvika. Før den tid blir det nok alt annet enn kos, når heftig persing står på agendaen i Tokyo...

Godt nytt år!

Janicke

*Maraton eller lenger - Ultravasan 45 er medregnet

1 kommentarer till inlägget

1968 • Floda
#1
1 januari 2015 - 18:54
Høres jo helt fantastisk ut i mina ører.
Er det ett maraton man skal løpe så låter jo dette helt topp.
Trivelig løping og sosial selskap med venner.

Gott nytt år
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.