Sesongfinale i Venezia

Fins det bedre måter å feire bursdag på enn å løpe maraton i Venezia? Det gir i hvert fall en opplevelse man vil huske til evig tid! Slik ble altså min 42. bursdag; en sesongfinale i løpeskoa.

Hvorfor akkurat Venezia? Vel det var i hvert fall enkelt å overtale Sølvi til å bli med på tur ?? Og det virket vel mer eksotisk enn for eksempel Amsterdam eller Frankfurt, som var alternativene på denne tiden av høsten.

Dette løpet ble soleklart min sterkeste løpsopplevelse ever. Vel verdt å skrive en blogg om. Både for min egen del for å drømme meg tilbake, men også for å inspirere flere til å sette skikkelig hårete mål og jobbe mot. Her snakker vi vannvittig idrettsglede.

Venice Marathon

Selve løpet starter i tettstedet Stra, en liten landsby ca 25 km vest for bykjernen i Venezia. Startområdet er rimelig spektakulært plassert, like utenfor Villa Pisani.

Vi løper ned langs elva Brenta, som passerer en rekke små landsbyer på sin vei ned til Mestre. Løypa tar ei sløyfe rundt parken Parco San Giuliano før vi endelig tar Liberta-broa over til Venezia.

Ruta går videre langs sjøkanten på sørsiden av byen, passerer Grand Canal, innom Markusplassen, og til mål ca en kilometer lenger øst, like ved byens kjente Arsenale. Her er oversiktsbilde over ruta inni byen:

Løypekart i byen

Hele løypa ser ganske nøyaktig slik ut:

Løypekart

Småbroer

I bykjernen av Venezia skal man passere ganske mange kanaler. Broene over kanalene består av trapper opp og ned på begge sider. Her har arrangøren satt opp ramper for at løperne skulle slippe å løpe i trapper. Opp:

Ramp over bro 2

… og ned igjen:

Ramp over bro

Egen bro over Grand Canal

Faktisk bygger arrangøren egen bro over byens største kanal Grand Canal. Den er 150 meter lang, settes opp dagen før, og rives kvelden etter. Ganske rått!

Bro over Grand Canal

Mer info om løpet finnes på nettsiden http://www.venicemarathon.it/en/venicemarathon.

Pre-race jogg

For å holde føttene fit for fight før løpet (og kanskje spesielt for å få reisen ut av føttene) tok jeg en morgenjogg for å hente startnummeret. Løp ut tidlig for å få mest mulig ut av dagen. Utdeling av startnummer foregikk inni San Guilano park i Mestre. Her var det satt opp et midlertidig kjøpesenter bestående av mange leverandører av løpsutstyr. Dundrende musikk med speaker. Gøy, men jeg hadde ikke tid så jeg plukket opp startnummer og løp tilbake.

Turist

Man kan jo ikke dra til Venezia uten å være litt turist. Jeg og Sølvi tok trikken ut til Piazzale Roma og subbet rundt omkring i byens smug og kanaler. Må si Venezia er en veldig fascinerende by. Det er omtrent som å gå rundt i et digert museum fra middelalderen. Eneste som ødelegger glansen er vel … tja… turistene. Av det slaget som står på broene og sperrer veien ved å ta uendelig med selfies. DET gjorde vel vi også ??

Turister i Venezia

Dagens diett var selvfølgelig pizza til lunch og pasta til middag. Vin ble derimot spart til «afterrun».

Forventninger

Målet var såklart tid under 2.40. Selvtilliten var på topp etter bemerkelsesverdige gode løp og treninger utover høsten. Pers og (klassevis) gull på NM halvmaraton i Trondheim. Uventet nær pers på 10km da jeg deltok på NM terrengløp i Rindal, midt i høstens hardeste treningsperiode, uten oppladning. Faktisk byttet jeg sko etter løpet og løp 7,5 km til i maratonfart. Har hatt mange økter som har vært vesentlig bedre enn noengang før. Bestemte meg for å gå ut i fart rundt 3.40 – 3.45 min/km.

Før start

Normalt har jeg før-løp-rutinene klart helt ut til fingerspissene. Men her var det så mye x-faktorer og parametre at jeg måtte lage meg en PLAN.

Tidsplan

Fra Mestre (der vi bodde første 2 døgn) var det satt opp busser til startområdet i Stra.

Maratonbussen

Fulgte planen nesten til punkt og prikke. Klargjøring av drikkebelte, oppvarming, do, smøring av gnagsårutsatte områder, pakke og sende bag til transport til mål. På med klubbsinglet og konkurransesko (Adidas Adios3). Gikk inn til startpulja mi. Småjogget litt for å holde varmen.

15 min til start. Speaker babler mye på italiensk. Innimellom jubel blandt deltakerne. Jeg jublet med for syns skyld. Vanvittig spent. Nesten kvalm. Snakk om nerver. Gledet meg likevel veldig til å komme i gang. Ting føles mye bedre da.

Umulig å vite noe som helst om de man sto sammen med på startstrek. Man må bare stole på egen magefølelse og kjøre sitt eget løp.

Da går starten!

Etter litt trengsel i starten fant jeg en OK rytme og OK selskap. La meg bak en som så potent ut, og som løp teknisk veldig godt. Skikkelig herlig å komme i gang. Jeg løp så billig som mulig i fart rundt 3.35-3.40 min/km og følte det gikk greit. Ifølge resultatlisten het han Gianmaria.

Vi ble tatt igjen av en løper fra Japan, og dannet dermed en trekløver som byttet litt på å ligge i front. Syntes det gikk rimelig smertefritt. Kilometrene gikk unna. Mila ble passert på 36.34. Litt raskere enn målfarten, men følelsen var veldig god.

«Bravi!»

Italienerne er innmari god på å lage liv og røre! «Bravi» ropt ut overalt. Litt ekstra kult var det med suggerende liveband overalt i løypa! Digget musikken ved passeringen av hvert band, med div luftgitar og rocketegn, til jubel blant publikum i rundt, som gav et lite andrenalinkick tilbake som jeg plukket med meg videre ??

Norge-tatovering

Jeg «tatoverte» norsk flagg på skuldre og føtter, først og fremst for å flagge at jeg var norsk til eventuelt andre nordmenn i startpulja, men dette var jo en detalj også mange publikum snappet med seg, og som gav litt ekstra oppmerksomhet, artig!

Min trekløver ble snart innhentet av en pulje med flere løpere, som var ledet av Thomas. Her var også en av Italias beste kvinnelige maratonløpere, Ivana. La meg bak, og syntes det var kjempestas med masse løpere rundt meg. Ting går veldig lettere da.

Men Thomas dro med seg Ivana og seg sakte men sikkert fra pulja. Jeg måtte ta et valg. Bli igjen? Bli med? Tok en sjanse og fulgte etter de 2. Dette var vel det mest skjebnesvangre valget underveis, for her lå farten helt på grensen av hva som var behagelig. Fulgte dem nesten til Mestre, men lot de dra ved ca 18km. Syntes dette var litt i overkant. Dermed gjorde jeg det jeg pleier å gjøre på lange løp: løp alene…

Kilometertidene gikk litt opp. La meg på det som var min opprinnelige plan, mellom 3.40-3.45 min/km. Passering halvmaraton på 01:17:48. Allerede her skjønte jeg at «sub 2.40» skulle gå lett i dag. Og Thomas/Ivana var ikke lenger fram enn at jeg hadde de i syne. Viktig for motivasjonen.

Drikkestasjoner

Siden jeg leste at arrangøren stilte med kun vann på de første 15 kilometrene, og energidrikke først ved 20 km, så bestemte jeg meg for at det var helt nødvendig med egne løsninger på energiinntak underveis.

Jeg gikk for squeeze-gel, som de selger f.eks. hos Løplabbet. Jeg fulgte produsentens anbefalinger slavisk; en gel per 20-30min innsats, sammen med vann jeg plukket opp på drikkestasjonene. Det viste seg at det fungerte helt utmerket. Jeg gikk ikke tom for energi. At ting gikk litt tregere på slutten handlet nok mer om smadret muskulatur.

Her er jeg, løpende i parken, like før drikkestasjon ved 30 km, med en squeeze-gel i handa. Siden vann ble utlevert i plastflasker gikk drikkinga utrolig glatt.

park-drikkestasjon

A run in the park

Løypebeskrivelsen til arrangøren omtalte 3-4 motbakker i løpet av turen. Jeg som bor i Norge, og er vant til norske forhold, gliste litt over disse bakkene. Det var ikke akkurat noen monsterbakke ala Tour de ski. Her er en av de, faktisk den bratteste bakken, over ei bro inn til parken San Guilano:

Parkbrua

I parken var det herlig å løpe. Mye folk, mye liv. Føttene fungerte fortsatt helt utmerket. Passerte drikkestasjon ved 30 km. Tid: 1:51:18.

Arrangøren har satt opp pitstop med opplegg for å reparere ødelagte føtter. Massasje og taping av gnagsår. Kult! ?? Men heldigvis kunne jeg løpe lett forbi. Og de som slapp å stresse med tida kunne forsyne seg med både frukt, kaker, energy bars o.l.

Liberto-brua

Ble tatt igjen av Gianmaria ved slutten av parken. Han ble fulgt av Francesco, og jeg bet meg fast. Her fikk jeg god hjelp over Liberta-broa, som er veldig vindutsatt. Samtidig går brua 4 km beint fram. Ganske vannvittig å se så langt! Det å løpe i felt her betyr utrolig mye. Syntes det gikk fort nok, men alternativene var; slite for å henge på, eller bruke like mye krefter og løpe et minutt saktere alene. Jeg valgte det første. Her ligger Francesco i front, med Gianmaria og meg like bak:

Parkgjengen

Francesco falt av når vi nærmet oss øya. Og jeg slapp Gianmaria når vi kom på land. Da var det greit å løpe alene. Imidlertid fikk jeg et gjensyn med Thomas, som da hadde sluppet Ivana, og passerte han ved ca 38km.

Venezia

YES, endelig ankommet byen. Kun desserten som gjensto.

Ble tatt igjen av russer. «Come on» sa han og pekte på ryggen. Hyggelig gest, men her gikk det unna i fart rundt 3.30-3.35, og da vi snakker gjerne om parkering, for meg som subbet rundt i 3.50 min/km. Kjente nesten lufttrykket idet han passerte. Det er mange måter å løpe maraton på. Han startet første halvdel på 1.19.50, og løp den tøffeste halvdelen 4 minutter fortere. Kan jo forstå hva som er morsomst, av å gønne på fra start og gå på en sprekk, eller å åpne bedagelig og glise rått over alle man parkerer på slutten. Jeg ser absolutt humoren i det.

Farten min har altså dalt litt, men jeg passerte fortsatt løpere som hadde det veldig veldig mye verre enn meg selv.

De siste 3 kilometrene gikk langs sørkanten av byen. Ganske så spektakulær avslutning! Men det var også veldig utfordrende. Ikke bare fordi vi snakker om de 3 siste kilometre av 42,2, men vi skulle her passere hele 14 broer. Hver bro hadde noen høydemetre opp og ned igjen. Rampene som var satt opp av arrangøren var greie de, men med ødelagt muskulatur tapte jeg nok i snitt 3-4 sek per bropassering. Heldigvis hadde jeg mye å gå på i forhold til målet mitt. Her er forresten bilde tatt fra broa over Grand Canal:

Bropassering Grand Canal

Når man er i venezia så kan man ikke unngå å ta turen innom Markusplassen. Det gjaldt også maraton. Veldig mange publikum var samlet rundt sløyfa rundt plassen. Må vel innrømme jeg så veldig lite på de mektige byggverkene her.. Bilde med Markuskirka i bakgrunnen:

Markusplassen

Etter mange «bravi!» og broer nærmet jeg meg mål. Hva gjør en som ikke kan å spurte? Vrenger ansiktet! Om det ikke er nok, så skytes øynene fram.

Innspurten

Mål! Det jeg føler her, og det jeg føler neste time, er jammen ikke lett å forklare med ord!

Målgang

Etterspill

Speaker ropte ut below 2.40. Takk, det var bekreftelsen jeg trengte. Dermed var det på sin plass med et bittelite sammenbrudd med snørr og tårer. Og plutselig sto jeg der innpakket i plastikk med deltakermedaljen rundt halsen, klar for bildetaking.

Innpakket i plastikk

Sjanglet meg videre. Tok imot en pose med frukt, kjeks, kaker, diverse drikke osv. og fikk gjensyn med bagen min. Traff Gianmaria, vekslet noen ord, takket hverandre for følget. Har søkt han opp etterpå på internett, og det viser seg at han er en svært god triatlet.

Ble pushet framover av personalet. Samlebåndet måtte gli, og ikke kile seg fast. Her skulle det tas imot løpere på løpende bånd, bokstavelig talt. Jeg så sikkert rimelig herja ut, for flere spurte «are you okay??». Jeg mumlet «yes yes just happy», ett eller annet. Det rant fortsatt fra nese og øyne. Snublet meg videre til en benk i en park. Jeg går sikkert mer elegant med >3 i promille. Musklene har fått grundig rundjuling.

Fisket fram mobilen fra bagen, ringte Sølvi. Jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å i hele tatt klare å snakke. Hun har fått oppdraget med å ta med seg og all bagasje inn til Venezia, trille koffert gjennom halve byen, sjekke inn på nytt hotell og møte meg ved målgang. Det var hennes maratonøkt for dagen. Hun var straks ved hotellet. OK, jeg hadde litt tid for meg selv.

Forsynte meg grovt fra posen, følte meg litt bedre. Brukte et minutt på å reise meg opp. Småsubbet retning Markusplassen. Stoppet på ei bro, tok selfie (som alle andre turister):

Medaljeselfie

Eller kanskje ikke helt som alle andre turister. Jeg hadde løpt maraton og tatt pers med over 8 minutter. Offentlig tid ble 2.38.04. Det holdt til 17.plass blant alle menn og 3.plass i min klasse. Beste nordmann. Komplett resultatliste ligger HER, og mine kilometertider finnes i treningsdagboka.

Følelsesmessig kaos. Enorm glede over å endelig gruse mitt hårete mål. Blandet med litt lettelse. Men også en viss vemodighet og tomhet.

#girmæpåtopp

For jeg hadde bestemt meg i høst om at dette skulle være min siste satsing på gode tider i løpeskoa.

Sålenge jeg har drevet med løping så har jeg hatt «sub 2.40» på maraton som mål. Etter «sub 3» i 2009 skulle jeg ikke løpe maraton før jeg var klar for dette. Og målet har vært såpass hårete at jeg ikke har hatt sjans. Stort sett har småskader hindret meg i å trene så mye som kreves.

Jeg gjorde et ærlig forsøk i Trondheim i fjor høst, men var både for svak og for uheldig med løpsopplegget, og løp inn til 2.46.30. Da var jeg egentlig inneforstått med at mitt hårete mål var utenfor rekkevidde av det jeg hadde mulighet til.

Men med en veldig god vårsesong, avsluttet med ekstrem toleranse for mye løping i god fart under St.Olavsloppet, sperret jeg øynene opp for ny maratonmulighet til høsten. Tenkte uansett jeg skulle delta på høstens NM halvmaraton + NM terrengløp, siden dette skulle foregå i umiddelbar nærhet.

Etter sommerferien testet jeg dermed ut et par uker med tiltenkt maratontrening. Følte kroppen gav meg den responsen jeg ønsket. Da bestemte jeg meg. Jeg skulle jeg gå «all in» med full satsing til ny maraton. Nå skulle det gjøres SKIKKELIG.

Med satsing mener jeg det ligger ofring bak. Da måtte løpinga komme i første rekke, mer enn noengang. Satte opp en 3-måneders plan jeg har holdt nesten til punkt og prikke. Har gjort prioriteringer jeg har følt på som ubehagelig. Det er ikke lett å satse for fullt på idrett når man har full jobb, familie og verv med ansvar.

Full treningsdagbok ligger ute hos Jogg.

Det som har kostet meg aller mest er tapet av det generelle overskuddet. Det har vært svært krevende å restituere seg godt mellom øktene. Jeg har gått og vært sliten i 3 måneder. Dette er ting som går utover livet ellers, egentlig mye mer enn selve treningstiden.

Når jeg gikk inn for dette så var det med tanke på at dette var siste gang. Jeg skulle ikke gjøre flere forsøk. Og dette har nok vært grunnmotoren for det kjøret jeg gjort i høst. Det var Nå eller ALDRI.

Så når jeg nå løp i mål under 2.40, så markerte dette også slutten på en hobby jeg har brukt veldig mye tid på gjennom 8 år.

Derfor fikk jeg en rimelig sterk reaksjon. Mange tanker surret gjennom hodet der jeg haltet videre langs promenaden retning Markusplassen. Både ekstrem glede, men også vemodighet. Thats all. Det var det. På tide å bruke mer tid på andre ting, og trene for mosjonen sin del. Om jeg løper maraton igjen så blir jeg kanskje en av de som bruker tid på pitstop ved 3 mil, og forsyner meg grovt med godsaker som foreligger underveis.

Selvsagt skal jeg ikke slutte å løpe. DET kommer jeg nok alltid til å gjøre, sålenge føttene er i stand til det. Men jakten på gode tider, den tiden er forbi.

Jeg ville slettes ikke vært denne høsten foruten. Det har vært en fantastisk følelse underveis å kjenne på hvordan kroppen har respondert på treninga. Følelsen av å løpe helt uanstrengt i (relativt) høy fart er ubetalelig. Det har vært en reise med en sterk finale.

Når det gjelder selfies, så trenger man jo ikke å ta disse selv, det er egentlig bare å stille på maraton, så fikser arrangøren massevis av selfies for deg! ??


Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.