VUC, skader og sykdom. En høstsesong på godt og vondt. Del 6 | Blogg: Ragnar Nygård

VUC, skader og sykdom. En høstsesong på godt og vondt. Del 6

Vestfold Ultra Challange

Nå er vi kommet frem til det siste løpet denne høsten, nyskapningen Vestfold Ultra Challange. Siden jeg hadde løpt mesteparten av traseen under prøveløpningen i begynnelsen av oktober så visste jeg nesten hva jeg gikk til. Frem til Hvittingen likte jeg løypa veldig godt, deretter ikke så fullt godt.

De siste ukene før løpet regnet det stort sett hele tiden, og med en ikke helt heldig værmelding for løpsdagen var ikke motivasjonen helt på topp. Tenkte dog aldri på å ikke stille til start. Selv om starten skulle gå så tidlig som kl. 06:00 så valgte jeg å sove hjemme. Til sånne løp der værmeldingen er tvilsom så pakker jeg ned alt mulig som jeg kan tenkes å få bruk for og så bestemmer jeg meg for hva jeg trenger mens jeg sitter i garderoben og skifter. Stort sett så betyr det at jeg benytter 10% av alt utstyret jeg tar med meg.

Fordelen med å løpe når det er så kaldt er at veskebehovet er lite. Pakket med meg en liter drikke, litt mat og ett skift til overkroppen i sekken. Kledde ellers ganske godt på meg, men litt feil skulle det vise seg.

Jerg skulle selvfølgelig løpe lengste distanse som skulle bli 84km. Starten gikk i mørket med hodelykt for å finne veien. Første 2 km på asfalt gikk ganske rolig og jeg lå i tet og pratet med mine medløpere. Med en gang vi kom inn i skogen justerte jeg ned farten og straks forsvant tre stykker i ett mye høyere tempo. Det gjorde ingenting, jeg løper i mitt tempo og bryr meg ikke så mye om hva de andre gjøre, jeg var bare overrasket over at ikke flere kom forbi. Ikke bare var det mørkt, vått og kaldt, det var også tåke noe som reduserte sikten veldig. Lyset fra hodelykten ble reflektert i tåka og ble en nesten ugjennomsiktig vegg. Jeg var glad for to ting, det første at jeg hadde løpt dette partiet i dagslys og det andre var at jeg har relativt god orienteringsevne og ikke problem med å lese kart.

Ved Hvittingen fikk jeg vite at jeg lå først i løypa, de andre hadde bommet endel fikk jeg bekreftet etterpå. Etter Hvittingen ble jeg forbiløpt flere ganger og var en stund nede på 6. plass. Frem til drikkestasjonen ved 27 km gikk det greit, brødskiver, banan og veskepåfyll var akkurat det jeg trengte for å fortsett med godt mot.

Ved passering høyeste punkt etter ca. 34 km var jeg forferdelig kald. Hadde det vært en fornuftig måte å bryte på akkurat her så hadde jeg vært veldig fristet. Heldigvis hadde jeg ikke valget og det eneste fornuftige var å holde seg i bevegelse. På tur mot vending var det flere kilometer med nedoverbakke på grusvei, det hjalp faktisk utrolig godt på å få varmen i meg igjen. Jeg merket fort at støtene man før ved å løpe i nedoverbakke også produserte varme, og stikk i strid med det som er fornuftig ultraløping gikk jeg inn for å få kraftige støt. Møtte de som hadde løpt forbi meg og kom ned til der stemplinga/vendinga burde vært etter kartet, men siden det ikke var noen stempling der og jeg manglet en mann som jeg burde ha møtt så fortsatte jeg ett lite stykke til. Snart møtte jeg en bil og rett etterpå den savnede løperen som ikke hadde funnet noen vending lenger fremme. Vi ble enige om å vende om og der vi trodde vendinga skulle vært stod nå mannen som kom i bilen vi møtte og fortalte at noen hadde stjålet stemplinga og skiltet, helt utrolig at noen kan gjøre noe sånt.

På tilbaketuren bestemte jeg meg for å holde litt høyere aktivitetsnivå for å produsere mer varme og bestemte meg for å bytte klær ved drikkestasjonen. Denne gulrota og fokus på bevegelse gjorde at det gikk ganske greit og humøret var bedre enn på lenge.

Jeg brukte lang tid på drikkestasjonen, fikk i meg godt med drikke og mat og fikk hjelp til å bytte klær. En ting er sikkert at så forfrossen som jeg var på fingrene hadde jeg ikke klart det uten hjelp. Takk, takk, takk. Det var godt å få på klær som var tørre i hvert fall en liten stund. Fra Hvittingen var vi over på terreng jeg liker bedre, men du verden så vått det var overalt. På omtrent samme plass som jeg kunne ta av hodelykta på tur ut måtte jeg ta den på igjen på turen inn. På slutten var jeg nok lei av alt vannet og så bare frem til å komme meg i mål. Hadde en bitte liten feilløping, men ikke verre enn at jeg fikk korrigert det ganske fort.

Vel i mål ble jeg positivt overrasket over at jeg faktisk hadde blitt nr. 3. Langt frem til de to første og tilsvarende langt ned til nummer 4. Mer i ingenmannsland skal det godt gjøres å havne på ett såpass kort løp.

Etter slike terrengløp kommer muskulaturen seg ganske raskt. Løpet i Latvia helgen før merket jeg ingenting til, men det er klart at det tærer på systemet og ga nok ikke noe optimalt løp. Det gjør ingenting, jeg skal bare ha det gøy. Jeg tok ett par rolige uker etter VUC og var godt i gang igjen når jeg pådro meg en strekk i leggen på en løpetur. Dermed tvang det seg frem to nye rolige uker, heldigvis var ikke strekken verre enn det. Tok det veldig forsiktig i opptreningen og ga meg ved minste tegn til smerte i leggen. Så ble desember preget av omgangssyke som satte meg såpass ut at etter at arbeidsdagen var over flatet jeg ut på sofaen og klarte ikke mye trening.

På to rolige måneder klarte jeg å gå opp 8 kg som nå må bort. At jeg aldri lærer.
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.
 annons